Sakkyndighet ved vurderinger av omsorg for barn

Publisert: 15. juni 2017

Det er gode argumenter for at saker vedrørende omsorg for barn bør behandles i egne domstoler av dommere som har spesialopplæring om barns utvikling og behov.  Følgende artikkel sto å lese i Advokatbladet nr 5/2017:

I den nylig leverte utredning fra Graver utvalget( NOU 2017: 8) er det foreslått at omsorg for barn bør behandles i egne domstoler av dommere som har spesialopplæring om barns utvikling og behov. I kronikk av Hans Petter Graver i Aftenposten 10.3.17 skriver han at «Dette vil sikre at de som treffer disse alvorlige avgjørelsene har bred dommererfaring og god nok innsikt til å forstå og kvalitetssjekke sakkyndige vurderinger.»

Vi vil i hovedsak støtte forslagene til utvalget. Vi erfarer at det i mange av sakene er parallelle løp ved at barneverntjenesten ofte er involvert i familier hvor det også er en foreldretvist. Vi ser at forslagene vil innebære en større grad av transparenthet og derved gi bedre rettsikkerhet for barna.

Især vil vi ønske velkommen en bedre kvalitets sjekk av sakkyndighet, også i saker der tvisten står mellom foreldrene. I motsetning til det som gjelder for sakkyndigrapporter i barnevernssaker, blir sakkyndiges arbeid i foreldretvister ikke kontrollert av Barnesakkyndig kommisjon. Undersøkelser viser at det oppleves å være større kvalitetsforskjeller i foreldretvistene enn i barnevernssakene. Parallelt har Agenda Kaupang evaluert utdanningsprogrammet for barnefaglige sakkyndige. Det vurderes at det er behov for et system for kontroll, tilsyn og sanksjoner overfor de sakkyndige som står oppført i registeret.

Gjennom vår lange erfaring med barnerett og praksis som advokater i foreldretvister har vi undret oss over enkelte av de oppnevnte barnefaglige sakkyndige sin skråsikkerhet i saker som er så sammensatte. Vi vil i denne kronikken peke på hva vi mener kan være et problem for barnas rettsikkerhet, en stengsel for muligheter til forlik og videre samarbeid. Vi ønsker at flere dommere stiller seg mer kritiske til skråsikre sakkyndige og i større grad foretar en grundig selvstendig vurdering opp mot barnets beste.

Enkelte dommere foretar i dag helt selvstendige vurderinger, mens andre lar seg mer styre og overbevise av de sakkyndiges vurderinger. Enkelte ganger opplever vi at sakkyndige nærmest overtar som støtteperson for den ene parten, ved å legge partens standpunkter ukritisk til grunn.

Fra 2014 dekker staten kostnadene til sakkyndiges oppgaver i foreldretvistsaker, både der de foretar helt begrensede utredninger og der sakkyndig foretar en mer omfattende utredning. Dette har medført at terskelen er blitt lavere for å få bestille mer omfattende utredninger.

Advokatene bør bli mer bevisste til bruk av sakkyndig utredning og retten bør bli mer proaktiv til faktisk å foreta en vurdering av om det trengs sakkyndighet/sakkyndig utredning i saken. Og især hvilke forhold/spørsmål det er behov for en nærmere utredning av. Vi tenker da særlig på de foreldretvistsakene der det først og fremst er dårlig samarbeid mellom foreldrene som står i veien for en avtale (forlik). Der det ikke er åpenbare særlige behov hos barna, eller psykisk sykdom, rus eller problemstillinger knyttet til vold hos en eller begge de voksne.

I utgangspunktet kan barna i slike saker ha bosted så vel hos far som hos mor, men retten skal finne hva som er det beste for barna. Vi mener at her bør det utvises større varsomhet med å utrede alle små detaljer i saken. At foreldrene trenger rettens hjelp kan skyldes den forbigående krise som foreldrene er i. Det er da bedre at de hjelpes til videre samarbeid som er så viktig for barnas fremtid (Forsoningsmodellen) enn at den sakkyndige leter etter små forskjeller mellom foreldrene, eller å skape barnet eller den ene forelderen om til å ha særlige behov eller ha mangler.

I de sakene der foreldrene etter et møte eller to i retten med sakkyndig tilstede ikke har lykkes med å komme til enighet og velger å gå videre til full hovedforhandling kreves det nesten alltid sakkyndig utredning av en eller begge parter. Retten kan og skal nekte å la saken bli utredet videre av en sakkyndig der det ikke trengs. Det synes som om dette oppleves som krevende for dommeren. Dommeren som skal ta avgjørelsen bør selv snakke med barna. Og saken opplyses for øvrig ved ordinær bevisførsel/vitneførsel.

Dommere med god innsikt vil klare og ta disse avgjørelsene selv uten sakkyndig utredning.  Da unngår vi resultater der dommere er blitt forledet av ivrige sakkyndige som gir bastante konklusjoner på et tynt observasjonsgrunnlag som kan være feiltolket ut fra uriktig hypotese. Vi er opptatt av å komme bort fra fastlåste oppfatninger om at det bare finnes en riktig forklaring på barnets reaksjoner under observasjon og at det bare finnes en riktig forklaring for hvordan en forelder skal og bør løse utfordringer som oppstår under observasjoner. Det er vesentlig at den sakkyndige er seg sin rolle bevisst om å utrede. Det må da oppstilles alternative hypoteser. Sakkyndige skal ikke avgjøre spørsmål om troverdighet. Psykologiprofessor Annika Melinder har uttalt at «… bekreftende forutinntatthet er fremtredende hos alle, og at ingen, heller ikke dommere eller psykologer er bedre til å vurdere om en person snakker sant eller ikke.» Kilde: Advokatbladet nr. 2 for 2017 side 10.

Som advokater søker vi ved å stille spørsmål å få de sakkyndige til å reflektere og vurdere om det kan tenkes andre svar enn det de gir, vi peker på andre vitners og komparenters vurderinger som kjenner barnet. Står vi overfor slike tilfeller og den sakkyndige fortsatt er fastlåst i sin egen vurdering, tyder det på lite ydmykhet og liten evne til å reflektere over egne begrensinger.

I saker der den sakkyndige er skråsikker i sin vurdering av barnets behov eller sin vurdering av foreldrene og deres konflikt, står sakkyndige i veien for et forlik. Den av foreldrene som opplever å ha støtte for sitt syn hos den sakkyndige, vil da ikke vurdere forlik som ikke fullt og helt er i tråd med den sakkyndiges syn. Selv om et forlik på lenger sikt vil være best for barnet.

For at partene skal kunne slå seg til ro med resultatet er det viktig at det har vært en god og ivaretakende prosess.

Bedre kompetanse blant dommerne slik Graver utvalget foreslår vil ikke bare føre til at dommerne blir mer kritiske med hensyn til å vurdere den sakkyndiges rapport/vurdering, men at behovet for slike rapporter kan minskes.

Vi mener at dommere med barnefaglig spesialopplæring vil bedre kunne ivareta disse barnas beste. Samtidig er det helt nødvendig at arbeidet med å kvalitetssikre de sakkyndige fortsetter.

Skrevet av

Advokat Gunn Mari Kjølberg i Kindem Co

og Advokat og foreldremekler Hilde Eline Hoel