Samboerskap, ekteskap og skifte

Etablering av samlivsforhold, enten det gjelder inngåelse av ekteskap, (mellom mann og kvinne eller par av samme kjønn) eller samboerforhold får som regel stor økonomisk betydning partene i mellom. Ikke alle er seg dette like bevisst. Tillitsforholdet mellom dem, og troen på at forholdet vil vare, fører ofte til valg av løsninger som fremtrer som gunstig for paret som par, uten tanke på de økonomiske konsekvenser av disse valg for den enkelte av dem.

For ektefeller er deres økonomiske forhold – både under ekteskapet og dersom de skulle velge å gå fra hverandre – i hovedsak regulert i ekteskapsloven. Allikevel vil det ofte være behov for å inngå særskilt avtale (i ektepakts form) om særeie eller om skjevdeling av eiendeler/verdier den ene måtte bringe med seg inn i ekteskapet eller motta som arv eller gave fra andre enn ektefellen.

Selv om partene har fullstendig felleseie, fører heller ikke det til at de blir med-/sameiere i alt de eier ved ekteskapets inngåelse eller senere anskaffer under ekteskapet. Eier-skapet til den enkelte eiendel/gjenstand avgjøres fortsatt ut fra hvem av dem som har bidratt økonomisk eller på annen måte til anskaffelsen.

Felleseie betyr bare at de verdier som er skapt under ekteskapet, ved det økonomiske oppgjøret – etter opphør av ekteskapet i levende live (separasjon/skilsmisse) eller ved død – som hovedregel skal likedeles. For særeie-og/eller skjevdelingsmidler, som i utgangspunktet faller utenfor likedelingen, oppstår ikke sjelden uenighet om hvilke verdier/eiendeler dette egentlig gjelder. Dette skyldes at det bare er midler av denne karakter, som fortsatt er i behold ved ekteskapet opphør, som kan holdes utenfor likedelingen. Om den enes rett til å utta sin skjevdelings-/særeieformue uten deling, kan settes til side, helt eller delvis, fordi dette vil kunne føre til et åpenbart urimelig resultat for den andre, er heller ingen uvanlig problemstilling.

En annen variant er de tilfelle der den ene av ektefellene, ved bruk av inntekter som er likedelingsmidler, har forøket sin særeieformue, noe som vil kunne danne grunnlag for et vederlagskrav fra den endre ektefellen. Ved skifteopp-gjøret oppstår heller ikke så sjelden spørsmål om hvem av partene som skal få rett til å overta på skiftet den enkelte eiendel/gjenstand (f.eks. den felles bolig, hytta, båten, etc.), muligheten for å få tilkjent underholdsbidrag fra den annen part for tiden etter ekteskapets/samlivets opphør, samt den enes rett til andel av den annens opptjente pensjonsrettigheter m.v.

For samboere er den rettslige reguleringen vesentlig dårligere. I hovedsak gjelder bare hus-standsfellesskapsloven, som igjen er begrenset til kun å gjelde for samboere som ved sam-livets opphør, har bodd sammen i minst 2 år, eller som har, har hatt eller venter barn sammen. Loven, foreskriver ingen økonomiske fordelingsprinsipper mellom samboerne, bortsett fra retten til å kunne overta den felles bolig, samt vanlig innbo og løsøre på skifteoppgjøret mot å løse ut den annen dennes eierandel. Også sameieloven kan være anvendelig, men loven forutsetter enighet mellom partene om at sameie er etablert i den aktuelle eiendel/gjenstand, hvilket igjen oftest beror på avtale mellom dem.

Behovet for samboere til ved særskilt avtale å regulere deres økonomiske mellomværende – både under ekteskapet og dersom de skulle velge å gå fra hverandre – er derfor av særlig stor betydning. For sikre bevis for hva som måtte være avtalt, bør avtalen opprettes skriftlig. Ved avgjørelse av tvister etter husstandsfellesskapsloven, (i den utstrekning loven kommer til anvendelse) skal partenes eventuelle samboeravtale tillegges vekt.

Nødvendigheten av særskilt avtale mellom sameierne melder seg med særlig styrke ved kjøp av felles bolig eller der den ene flytter inn i den annens bolig. Finansiering av boligen og den faktiske betjening av evt. felles lån, fordeling av løpende utgifter til det felles underhold etc., er momenter av sentral betydning for om boligen skal/bør være den enkeltes eneeie eller ligge i sameie mellompartene, samt ved fastleggingen av partenes respektive eierandeler til boligen.

Gjennom rettspraksis og juridisk teori har det imidlertid utviklet seg visse retningslinjer for stiftelse av medeierskap i bl.a. bolig til felles bruk, uten særskilt avtale mellom partene. Å vinne fram med krav om eierskap evt. vederlagskrav for utøvet innsats i hjemmet og/eller i kombinasjon med direkte eller indirekte økonomiske tilskudd til anskaffelsen, er derfor mulig. Men i valget mellom å inngå en forhåndsavtale eller satse på en ressurskrevende, langdryg og en noe usikker sjanse til å nå fram i tvist for domstolene, er selvsagt det førstnevnte alternativ langt å foretrekke.

I tillegg vil en samlivsavtale også kunne reguler andre forhold av økono-misk betydning under samlivet, så som opprettelse av eierfortegnelse over hvem av partene som eier hvilke eiendeler/gjenstander, eierforhold til løpende inntekter, råderett og bruk av hverandres eiendeler, partenes evt. rett til å forplikte den annen økonomisk, deres gjensidige økonomiske underholdsplikt ved fødsel, permisjoner for pass av felles barn etc., samt en mer detaljert regulering av hvordan man bør forholde seg til sameiegjenstander i tiden fra samlivsbrudd til avsluttet skifteoppgjør.

Som det fremgår av ovennevnte vil det ved brudd i samlivet kunne oppstå en rekke praktiske og vanskelige juridiske spørsmål. Selv om langt de fleste evner å forestå oppgjøret uten hjelp fra advokater, vil det for mange være nødvendig med juridisk hjelp – og da er det viktig å søke advokathjelp uten å vente for lenge.

Enten det gjelder bistand i forbindelse med opprettelse av ektepakt mellom ektefeller, inngåelse av samboeravtaler, eller tvister ved samlivsbrudd, er vårt mål å bidra til valg av gode løsninger som ivaretar partenes ønsker, og som samtidig er bygget på god kunnskap og forståelse for de problemstillingene som oppdraget reiser.

Ta kontakt med en av oss:

Lena Kallåk

Advokatfullmektig i Advokatfirmaet KPU DA

22 40 36 78
lk@advokatforum.no